
Utstilling og nettsider:
Innhold / design: Telemuseet
Interaktive løsninger: fluxLoop
Lydfiler med tekst: Laterna Vox AS
Stemme: Bjørn Fiskvatn

Utstilling og nettsider:
Innhold / design: Telemuseet
Interaktive løsninger: fluxLoop
Lydfiler med tekst: Laterna Vox AS
Stemme: Bjørn Fiskvatn
Bokstaven s ble sendt trådløst over Atlanterhavet som menneskets første vellykkede prøve i 1901. Oppfinneren var italieneren Guglielmo Marconi.
Bare 10 år etter bygde Norges Telegrafvæsen den første radiotelegrafstasjonen på Svalbard. Deretter kom flere stasjoner. I 1918 ble denne på Ny-Ålesund bygget for gruven og Kings Bay Kull Compani. ”Vort traadløse herredøme over ishavet” skrev den norske avisen Verdens gang.
En trådløs infrastruktur på Svalbard ga ikke bare muligheter for å kommunisere. Det var også et strategisk valg for at Norge skulle få suverenitet på Svalbard.
”Telegrafen” ble stasjonen kalt, en liten bygning, men en åpning mot verden.
Herfra gikk bestillinger og beskjeder, meldinger om vindens hastighet, ønsker om penger til familien, kanskje mottak av et nødanrop fra et eller annet fartøy, ord fra et sjeldent luftskip: Alt vel...
...eller meldingen som fikk hele Norges regjering til å falle.
Alt via telegrafisten.
Et samfunn som Svalbard, der mennesker store deler av året var isolert fra resten av verdenssamfunnet, hadde et særlig behov for å komme i forbindelse med omverdenen.
Det amerikanske selskapet Arctic Coal Company(ACC) drev en kullgruve i Advent Bay (i dag Longyearbyen). Med en trådløs telegrafforbindelse via Norge til Europa og Amerika ville driften bli mer effektiv og sikkerheten større.
I 1911 søkte ACC Norges Telegrafvæsen om konsesjon for å opprette en trådløs telegrafstasjon på fastlandet som en link mellom anlegget sitt på Svalbard og resten av verden. ACC hadde kontorer i Trondheim, Norge og USA.
Svalbards beliggenhet, langt fra sivilisasjonen, betinget at en trådløs telegrafstasjon her også måtte ha en stasjon på fastlandet å kommunisere med.
Høsten 1910 sendte ACC en forespørsel til direktør Thomas Thommassen Heftye i Norges Telegrafvæsen (i dag Telenor), om tillatelse til å opprette en telegrafforbindelse mellom Svalbard og det norske fastlandet. Fordi Svalbard fortsatt var «ingenmannsland», dreide forespørselen seg i realiteten om å få tillatelse til å bygge en stasjon i Norge.
Telegrafdirektøren ga ingen tillatelser for private aktører i Norge, men han visste også at den norske stat ønsket aktivitet på Svalbard, for å styrke norsk grunnlag i kampen for suverenitet over øygruppen. Det ble besluttet at Norges Telegrafvæsen skulle sette opp en trådløs telegrafstasjon på Finneset som ligger i Grønfjorden på Spitsbergen.
Neste side
Forrige side
Dette ble en hastesak vedtatt av Stortinget 3. mai 1911. For at byggingen av husene på stasjonen skulle gå raskt ble disse bestilt fra Strømmen ferdighusfabrikk i Norge.
Arbeidet på Finneset gikk svært fort. De 60 meter høye antennemastene var ferdige 23. juli 1911, og det norske splittflagget ble festet i toppen. Den norske stat var nå etablert med høyteknologisk kommunikasjonsutstyr på Spitsbergen. Da stasjonen var driftsklar 23. september samme år var det tilsammen utført 26.953 arbeidstimer. Etablering av Spitsbergen-sambandet kostet 390.000 i 1911-kroner. Dette var mye penger for fattige Norge, og tilsvarer 21.870.500 i 2013-kroner.
Fastlandsstasjonen ble bygget på Ingøy, nær byen Hammerfest i Norge. Den fikk navnet Ingøy radioog skulle bygges samtidig med stasjonen på Svalbard. Stasjonen på Svalbard fikk navnet: Spitsbergen radio. Den første kontakten mellom stasjonene fant sted 24. november 1911.
ACC opprettet så en trådløs telegrafstasjon i Advent Bay (Longyearbyen) i 1912 for kommunikasjon med Spitsbergen radio.
Spitsbergen radio (som fikk navnet Svalbard radio etter 1925) var den aller første trådløse telegrafstasjonen i arktiske områder. 1. Med telegrafforbindelsen vokste et norsk samfunn opp på Finneset og her etablerte Sysselmannen seg da Norge overtok suvereniteten over øygruppen 14. august 1925. Spitsbergen radio (som fikk navnet Svalbard radio etter 1925) dekket hele Ishavet, og dannet knutepunktet for all kommunikasjon mellom Arktis og resten av verden. Mange mener etableringen var en viktig forutsetning for at Norge ble tilkjent suverenitet over Svalbard.
Ny-Ålesund fikk trådløs telegrafstasjon i 1918. Gruveselskapet Kings Bay var avhengig av kommunikasjon med verden utenfor og med en trådløs telegrafforbindelse ble forretningene langt mer effektive enn med post. Sikkerheten ble også bedre, for arbeidet i gruvene var risikofylt. Det var ofte ulykker, og da var telegrafen god å ha.
Telegrafstasjonen var eid av Kings Bay, men var underlagt en del retningslinjer fra Norges Telegrafvæsen for priser, utstyr, opplæring og tilgjengelighet.
Telegrafstasjonen var sentral under Amundsens ekspedisjoner i 1925 og 1926. Da Nobile og luftskipet «Italia» forsvant på veg mot Nordpolen i 1928, dro blant andre Amundsen ut med flyet «Latham 47» for å lete etter luftskipet. Flyet med Amundsen forsvant og er aldri blitt funnet. Telegrafen i Ny-Ålesund var det siste stedet som hørte livstegn fra «Latham 47» og Roald Amundsen.
Høsten 1929 var det foreløpig slutt på gruvedriften i Ny-Ålesund, men turisttrafikken økte om sommeren, da var det også bruk for telegraftjenesten. Om vinteren var det stille og telegrafisten dro hjem til fastlandet.
I 1941 startet Kings Bay opp gruvedriften igjen, men det varte ikke lenge, evakueringen av Svalbards befolkning til Storbritannia samme år satte en stopper for all virksomhet i Ny-Ålesund, også telegrafen.
I 1945 ble gruvedriften og post- og telegraftjenesten gjenopptatt nok en gang.
Telegrafstasjonen ble flyttet fra «Flaggstanghaugen» nær sjøen til et ombygd- og utvidet hus nærmere bebyggelsen (der den står i dag) året etter.
Den store gruveulykken i 1962 førte til en endelig avslutning for gruvedrift i Ny-Ålesund. Hele nattskiftet på 21 mennesker døde. I de mange ulykkene på 40- og 50-tallet mistet over 40 mennesker livet i gruven. Spørsmålet om ansvar i den statlige gruvedriften førte til regjeringskrise i Norge. Det endte med at arbeiderparti-regjeringen måtte gå av. Telegrafist Jo Hammer sendte denne meldingen:
”Isfjord radio. Isfjord Radio. Ny Ålesund Radio kaller. Jeg har en ilmelding til Norge.
Gruveeksplosjon den 5/11 kl 22.45 i beltesjakt vest krevde 18 muligens 20 menneskeliv.
STOP årsaken til eksplosjonen ukjent STOP”.2.
Etter gruvenedleggelsen var det ikke lenger behov for egen telegrafstasjon. Telegrafistjobben ble utført av Telegrafverkets ansatte som holdt til i administrasjonsbygget til Kings Bay. I 1980 ble telegrafstasjonen erstattet av en moderne radiolinje til Longyearbyen.
Det er fordi Statens kartverk har en forskningsstasjon i Ny-Ålesund. De måler blant annet støy fra sorte hull i det ytre verdensrommet, opp til 13 milliarder lysår unna. Målingen er svært sårbar for annen støy i frekvensområdet. Teletilsynet har derfor godkjent Ny-Ålesund som frekvensfritt område. Vanlige trådløse nett fra mobiltelefoner, bærbare datamaskiner og lignende må være avslått. Alle som kommer hit får informasjon om å slå av trådløse nettverk. Kommunikasjon med omverden skjer i dag via fiberkabel til Longyearbyen og fastlandet.
Telenors mange navn
Historien om Svalbard kan enkelt deles i separate epoker, det er ingen uavbrutt utvikling av menneskelig påvirkning på øyene. Folk har reist til øygruppen for å utnytte naturressurser, til forskning og oppdagelser, eller av ren nysgjerrighet. Hvalfangsten begynte og tok slutt. Det samme gjorde pomor (russisk) og norsk overvintringsfangst. «Klondiketiden» i mineralleting satte sine spor. Også den andre verdenskrig påvirket Svalbard. I erkjennelse av disse avsluttede historiske epokene på Svalbard, som alle har etterlatt sine unike kulturminner, ble grensen for automatisk fredning av kulturminner satt til 1.1.1946. Alle rester av menneskers kulturer fra før den datoen er nå fredet, inkludert 30 bygninger i Ny-Ålesund som stammer fra den tidligere gruvetiden. Blant disse finner vi Telegrafen.
I et lykkelig samarbeid mellom eier Kings Bay AS, Telenor ASA og kulturminnemyndighet Riksantikvaren ble det bestemt at Telegrafen skulle restaureres.
Den representerer gruvesamfunnets skjøre kontakt med utenverdenen i en tid før våre moderne kommunikasjonsmuligheter, helt fra gruveanlegget ble etablert og frem til det historiske bygget ble avløst av en ny ordning på 1960-tallet. Faglige undersøkelser viste at bygget hadde gjennomgått en del endringer i løpet av sin virksomhetstid. Den var både blitt flyttet og ombygd for å tilpasse seg samfunnets utvikling. Den faglige referansegruppen bestemte at restaureringen skulle ta utgangspunkt i den siste tiden - slutten av 1950-årene og starten på 1960-tallet - for å kunne bevare så mye som mulig av den historiske utviklingen og fordi visse spor fra tidligere utviklingsstadier i bygget allikevel kunne bevares. Arbeidet er basert på en rekke kilder som inkluderer fargeundersøkelser, arkiv og fotografier.
Restaureringsarbeidet er blitt ledet og hovedsakelig gjennomført av restaureringssnekker Finn Løken, som har holdt kontakt med referansegruppen hele veien gjennom Kings Bays representanter. Generøse bidrag fra Telenor og Svalbards miljøvernfond har gjort det mulig for Kings Bay å få fullfinansiert prosjektet.
Susan Barr, Riksantikvaren
Telemuseet har tilbakeført det tekniske utstyret som ble brukt på telegrafstasjonen.
1. Linjeforsterker antas produsert av Telegrafverkets Hovedverksted Den forsterket signalet (tale) fra linja til forvrenger og sender og omvendt; det vil si signalet fra mottaker og forvrenger til linja.
2. Lorentz langbølgemottaker – 72 – 1525 kHz – fra 2. verdenskrig, som antagelig ble brukt til morsekommunikasjon på mellombølge – lyttevakt 500 kHz og trafikk på frekvens mellom 410 og 516 kHz.
3. Wheatstone perforator fra Great Nordic Telegraphcompany, København for hullbånd med morsetegn. Telegrammene ble «punchet» på hullbånd og sendt med Wheatstone maskinsender for morse(4).
4. Wheatstone maskinsender for morse. Maskinsenderen leste hullbåndet fra perforatoren og nøklet senderen med morsetegnene med hastighet opp til 300 tegn i minuttet. Fra Great Nordic Telegraphcompany, København.
5. Skrivemaskin Triumph for avskrift av telegrammer fra morsetegn på papirstrimmel (slangeskrift) fra 9. Mangler et ledespor for papirstrimmelen på kanten over tastaturet.
6. Siemens kommunikasjonsmottaker fra midten av 1950-årene. Dekker alle aktuelle frekvenser fra ekstrem langbølge til kortbølge – 14 kHz til 30,3 MHz – og kunne brukes både for morsetelegrafi og telefoni.
Antas hovedsakelig brukt som telefoni-mottaker i Ny Ålesund, men kunne også brukes som kringkastingsmottaker.
Neste side
Forrige side
7. Telefunken høyttaler. Antas brukt for lyttevakt og eventuelt mottak av morse. I et radiorom hvor telegrafisten normalt var alene og i hvert fall alene om å kunne lese morsesignaler på øret, ble det ikke brukt øretelefoner uten at signalene var svake. Gjenstanden er en replika.
8. Lorentz kortbølgemottaker – 980 kHz – 10,2 MHz – fra 2. verdenskrig. Antas brukt som lyttevaktmottaker på mellombølgetelefoni – 2182 kHz.
Lorentz-mottakerne var veldig gode mottakere for sin tid og ble brukt på alle kystradio- og flysikringsstasjoner etter krigen. Telegrafister som kom hjem fra krigen på alliert side har sagt at de var helt overlegne engelske og amerikanske kommunikasjonsmottakere fra samme tid.
9. Morseskriver – slangeskrift fra US Army Signal Corps, dvs fra 2. verdenskrig. Lignende ble i 1950-årene produsert av Telegrafverkets Hovedverksted, hovedsakelig for bruk av Radiosentralen i Oslo.
Skriveren kunne motta morse med opptil 300 tegn pr minutt som ble skrevet ut som en sammenhengende strek, med korte og lange utslag for hhv prikker og streker. Derav uttrykket slangeskrift.
Det var telegramtrafikken til og fra Svalbard radio som ble avviklet på denne måten. Bruk av slik morseskriver og maskinsender (4) økte effektiviteten på sambandet, da direkte øremottaking og manuell sending av morse sjelden ville være mer enn 100 til 125 tegn pr minutt. Med morseskriveren kunne også telegram mottas uten at telegrafisten var fysisk til stede hele tiden.
Neste side
Forrige side
10. EB radiosender type 13-SS-300. Sender var en standard skipsradiosender som kom på markedet ca 1955, men som også ble brukt på kystradiostasjonene. Den kunne brukes både for mellombølge telegrafi (MF) – 410 – 516 kHz, mellombølge telefoni (MF) 1,6 til 3,2 MHz og kortbølge telegrafi og telefoni (HF) 4 til 22 MHz.
Ny Ålesund fikk den i 1957 og det antas at den i hovedsak ble brukt for telefoni med Svalbard radio.
Det er grunn til å tro at Ny Ålesund fram til 1963-64 i tillegg hadde de 2 Lorentz-senderne som er vist på Olav Eggens foto fra stasjonen i 1953 som telegrafisendere på 500 kHz og 454 kHz. Det var nok en av disse doktoren fikk liv i da telegrafisten omkom ved vådeskudd. (454 kHz er arbeidsfrekvensen, dvs den frekvensen telegrammene ble sendt på.)
11. Linjevender fra Elektrisk Bureau som var vanlig i skipsradiostasjoner. Radiotelefonsamtale kunne ved hjelp av denne settes til Abonnent - internt (telefon i skrankerom (publikumsrom)), Abonnent – ut (antagelig Kings Bays gruvesjef) eller Radio (telefon i radiorommet). Med trykknappen Abonnent ringte en på den valgte telefonen.
12. Standard telefon – modifisert EB 1953 modell – for bruk i radiorommet (radiostasjonen) som en da kunne ha 2 alternative mottakere tilkoplet. I en skipsradiostasjon hadde en alltid minst 2 mottakere for å ha alternativer om den ene ble ubrukelig/var under reparasjon. Det samme gjaldt vel i Ny Ålesund.
13. Taleforvrenger som særlig ble brukt på radiotelefonsamtaler på mellombølge også kalt fiskeribølgen, slik at samtalene ikke kunne lyttes til på vanlig kringkastingsmottaker.
14. Lyttevakt - Alle kystradiostasjoner hadde lyttevakt i sin åpningstid. De fleste hadde døgnkontinuerlig vakt, men ikke alle. På Svalbard var det bare Isfjord radio som hadde døgnkontinuerlig vakt. Det betyr at de hadde en mottaker innstilt på 500 kHz og en på 2182 kHz som var nød- og kallefrekvensene for hhv mellombølge telegrafi og mellombølgetelefoni (i 1960-årene kom også VHF kanal 16). Gjenstanden er en replika.
15. Morsenøkkel