Telekommunikasjon på Svalbard
Historiske bilder
Telegram Nye telegram fra stasjonen
Teknisk utstyr
Webcam

Et skjebnens telegram

Ja til telegrafstasjon

Telegrafist og kinosjef

Vådeskuddet

Gruveulykken

Luftskipet Norge

Fredet bygning
Kilder

Utstilling og nettsider:

Innhold / design: Telemuseet

Interaktive løsninger: fluxLoop

Lydfiler med tekst: Laterna Vox AS

Stemme: Bjørn Fiskvatn

Hjem

Et skjebnens telegram

Året var 1953. Det var sommer.

På restaurant Wivel i Narvik satt to unge menn og ”nøt sivilisasjonens velsignelser” som den ene av dem, journalisten Alf Hjort Moritzen, skrev.

Tilfeldigvis falt blikket hans på en annonse i en åtte dager gammel avis som fløt på bordet: ”Telegrafistvikar, Bestyrer til Ny-Ålesund radiostasjon søkes”.

- Her er noe for deg, sa han til sin venn Willy Hald som var utdannet radiotelegrafist.
- Er du ikke riktig klok, svarte han. Den er sikkert for lengst besatt.
La oss likevel forsøke, det koster kun et telegram.

Noen uker senere kom svaret: ”Ansatt”. ”Ta omgående til Harstad. Stopp. Båt avgår om tre dager.”

Journalisten ble med på turen og ga senere beskrivelsen i en avisartikkel i ”Harstad Tidene” LENKE til avisutklipp. Den skulle komme til å handle om liv... og død. På telegrafstasjonen i Ny-Ålesund var det enkle forhold, også når det gjaldt det tekniske utstyret, svake sendere, manglende vedlikehold og gjennomgående travelt, veldig mange ønsker om å sende telegram. Telegrafisten som skulle avløses mente det var for billig ”Folk lærer aldri å fatte seg i korthet, men sender alenlange tekster hvor de uten vanskelighet kunne ha klart seg med halvparten...som forholdet er nu, kan man kun yde den rette service ved arbeide praktisk talt døgnet rundt”

Den nye telegrafisten prøvde å demme opp for utgående telegrammer gjennom en plakat på døren: ”Det er meget billigere å sende brev”. Men på døren til postkontoret svarte postmesteren med en stor pil mot Telegrafstasjonen og teksten: ”Det er meget hurtigere og sikrere å telegrafere!”

”De gifte menn” var faste kunder på telegrafstasjonen. Journalisten skrev: ”Konene i Norge melder seg telegrafisk med beundringsverdig presisjon når lønningsdagen nærmer seg.” Før arbeiderne leste telegrammene skal de spøkefullt ha sagt: ”Send flere penger. Stopp. Bli deroppe.” Den nye telegrafisten, Willy Hald, havnet her som en følge av et skjebnens telegram. Det kom til å koste han livet.

Ja til telegrafstasjon

Med de spesielle forholdene som er på Svalbard kom trådløs kommunikasjon til å spille en viktig rolle.

Før Ny-Ålesund fikk telegrafstasjon gikk gruvenes driftsbestyrer Sherdahl med to arbeidere over breene og fjordisen til Longyearbyen...for å sende telegram om vinterens kullproduksjon. Det tok dem 44 timer, de overnattet i minus 42 grader, hundene deres rev seg løs og stakk av med sleden der både provianten og utstyret lå og for en av karene endte turen med tap av alle tærne på en fot.

Westby, som var vintersjef i Longyearbyen, skrev om denne hendelsen i dagboken sin:

19. mars. Minus 32 [...] I denne temperaturen kom driftsbestyrer Sherdahl og en mann fra Kings Bay via Kapp Boheman. De hadde efterlatt en tredje mann ca. 1 mil utenfor Hotelnesset.[...]

Han ble kjørt til sykehuset og tatt under behandling. Hovedkontoret på fastlandet var avhengig av informasjon fra kullgruvene i Kings Bay, for å kunne selge produksjonen til best mulig pris, og få tak i skip som kunne frakte kull til kjøpere. Beslutningen om å etablere en telegrafstasjon i Ny-Ålesund kom noen måneder senere, i mai 1918. Under polferdene til Amundsen og Nobile på 1920-tallet ble det svært hektisk her på ”Telegrafen” i Ny-Ålesund. Stasjonen ble først og fremst brukt av gruvenæringen, men prisen på kull varierte og gruven var i lange perioder ulønnsom. Driften var farlig og ulykkene mange. Under 2. verdenskrig stengte de, men kom deretter i gang igjen.

Telegrafist og kinosjef

Det var først og fremst telegram som ble brukt, men også radiotelefoni. Det var en utfordring, også i Longyearbyen. Samtalene ble kringkastet over hele byen, så kom muligheten for taleforvrengning, men kvaliteten ble dårlig. En frue skal dessuten ha blitt meget fornærmet da hun ble fratatt muligheten til å følge med (på samtalene).

Det hendte ofte at sendere og mottakere ga forstyrrelser, til hverandre, men også til annet elektronisk utstyr. Telegrafbestyrer Egil Reimers forteller at han en gang satt ”som på nåler” i kirken ved en bisettelse i Longyearbyen. I redsel for at radiosamtaler fra senderen skulle bryte inn via kirkens el-orgel. Man visste aldri hvilken lyd som kunne komme.

Svalbard er en isolert plass, men regulære radiosendninger brakte etterhvert resten av verden nærmere, som høsten 1930, når vertinnen Berta Åm i Ny-Ålesund fikk orden på radioen. Den var stor og det krevdes fyring i et par dager i et spesielt rom for å lade akkumulatoren som drev radioen.

På 1950-tallet kunne post bli levert med flydropp på vanskelige plasser. Brevpost var prioritert, neste var aviser om det var plass, og så kom reklamen. Gruvearbeider Johan Ødegaard forteller i et intervju med Egil Reimers fra Telemuseet at han en gang så reklamesekken havne på land og brevposten i sjøen. (Det var på Hopen).

Legen Kjell Aas i Ny-Ålesund husker Kinoforestillingene på 1950-tallet: ”Telegrafisten var kinosjef , men han hadde bare tre filmer å vise gjennom ni måneder: en westernfilm, en tegnefilm med Donald Duck og en film om prevensjon (!). Etter fjerde visning av hver film, og den siste gangen baklengs, var det slutt, for da møtte ingen opp lenger.”

De første TV-sendingene var basert på videobånd som kom med fly eller båt fra NRK og ble sendt fire uker etter at programmet var sendt på fastlandet. På 70-tallet ga satellitter forbindelse med fastlandet, men TV via satellitt fikk de ikke før i 1984. Nå er det fiberkabler som transporterer data på havets bunn til TV, telefon og Internett.

Vådeskuddet

”Reflekterer over stilling i Kings Bay et år fra oktober. Hvis jeg får den vil du da gifte deg med meg og bli med? Brev følger. Telefonerer søndag formiddag. Din Kjell” Legen Kjell Aas telegraferte til sin kjæreste ...Hun sa ja og de flyttet hit til Ny-Ålesund.

” Telegrafisten i Ny-Ålesund må møte opp på Telegrafen! ” ” Telegrafisten i Ny-Ålesund må møte opp på Telegrafen! ” ”Hvis det har skjedd noe med telegrafisten, må noen gå bort på Telegrafen..” Var det noe galt?

Det var våren 1954. Dagene var lyse igjen og fjorden isfri. Golfstrømmen gjør jo en sånn baut her, så fjorden kan bli isfri tidlig på våren. De var en gjeng som dro ut i Krossfjorden på fuglejakt. Ny-Ålesunds telegrafist, Willy Hald og legen Kjell Aas var med. Ei hagle lå på motorkassa.....og gikk av. Et vådeskudd. Det traff telegrafisten.

Legen stod sammen med ham da det smalt bak dem. Skuddet løsnet da det ble flyttet på noen gevær som hadde ligget og ristet. Legen la telegrafisten på dørken, gikk ned på kne og prøvde å stoppe blodet. Han gjorde alt han kunne.. men turen tilbake tok mer enn en time. Telegrafisten Willy Hald døde på operasjonsbordet før noe kunne gjøres..

Neste side

Forrige side

Ny-Ålesund ble etter dette helt isolert og hadde ingen kontakt med verden utenfor... Men legen mente han kanskje kunne finne ut av det. Han hadde lært morse på flyskolen i Canada og i England under krigen... Han prøvde først radiotelefonen - lenge -, men fra den lød det bare pip, hyl og skurring, han gav den opp. Så forsøkte han med morsenøkkelen. En elektriker koplet om noen ledninger her og der...så prøvde de.. igjen og igjen.

”Kings bay calling please attention anybody please help STOP please help STOP wireless communication kings bay broken after operator died in accident STOP otherwise all well STOP please tell Icefiord radio to forward message STOP please confirm STOP END” Han prøvde i flere timer, og endelig kom det svar i høreklokkene. Kings bay calling...Så.. kom svar... Legen grep morsenøkkelen og sendte: "too fast STOP i am amateur STOP please repeat slowly STOP END". "understand problem STOP transmit message to Icefiord Stop fine job STOP good luck STOP" I løpet av noen dager fikk legen med elektrikerens hjelp, strimmelskriveren til å fungere for mottak av signalene.

Han satte seg å dechiffrere signalene som var kommet inn fra før. Det var en del beskjeder til ledelsen og noen private meldinger. Han skrev dem ned på skrivemaskinen. Så gikk han rundt til adressatene. To av budskapene var litt vanskelig å levere.

Til slutt fikk de forsterkning. En telegrafist kom fra Isfjord radio.

Om telegrafisten Willy Hald kan man lese i en avisartikkel i Harstad Tidene. Hans ”skjebne ble bestemt av en tilfeldig annonse”, det skrev vennen hans som også var journalist og avsluttet: ”Begge hadde vi tapt vårt hjerte til den lille byen deroppe under breen... Jeg hadde pakket koffertene for å reise oppover da et budskap fra utenriksministeriet meddelte at min venn var omkommet.” Legen Kjell Aas skriver om hendelsen i boken "Bondefanget doktor i Kings Bay".

Gruveulykker

Med kulldriften ble Ny-Ålesund en gruveby i begynnelsen av 1900-tallet. Men det var et farlig liv. I gruvene på Svalbard skjedde mange ulykker.

Arnulf Gisvold, gruvarbeider fra 1917: ”Det var en herlig dag vi satt en 3-4 stk på kjøkkenbenken og drakk kaffe. ... Med ett merket vi en svak rystelse, nærmest som en sitring i brakken....Den var så svak at ingen ville festet seg ved den, om ikke en som satt å så ut gjennom vinduet.. med ett plutselig hadde sprunget opp og ropt: Se! Se der! Vi forstod at det måtte være noe ekstra av tonen å skrekken som stod å lese i hans ansikt.....” ”Uhyre røykmasser veltet ut av alle gruvegangene, tykk svart og kvelende røyk. Alle mann sprang opp mot gruven. Lufta ble flenget av smertens skrik. ...” ”Vi blev passert av en mann som sprang nedover med hendene for ansiktet, av klærne var det bare noen filler igjen, som slang omkring han. Resten var brent av ham.”

Arnulf fortsetter å fortelle om ulykkene: ”Man har levt en vinter sammen, tett innpå hverandre. I daglig omgang har man lært hverandres gode og dårlige sider å kjenne. Når én plutselig bli revet vekk oppstår det et tomrom. Køyen hans blir stående forlatt. Hans plass i spisebrakken blir stående tom resten av året.” Mange mistet sine liv i gruvene på Svalbard. Det skjedde flere store ulykker gjennom årene.

Intervju med Egil Reimers, Telemuseet 1996:

Telegrafist Odd Einar Hammer om en kveld i november 1962, i Ny Ålseund: Eg satt heime og vi skulle til å legge oss, det var vel i halvelleve-tida på kvelden, da lyset sakte begynte å komme bort. Og da forsto vi at det var noe galt..... ”Isfjord radio. Isfjord Radio. Ny-Ålesund Radio kaller. Jeg har en ilmelding til Norge. Gruveeksplosjon den 5/11 kl 22.45 i beltesjakt vest krevde 18 muligens 20 menneskeliv STOP årsaken til eksplosjonen ukjent STOP” Dette var begynnelsen på telegrammet som ble sent til Oslo 1962. LENKE til rekonstruksjon fra NRK Ny-Ålesund, et lite sted ved verdens ende, kom til å forandre hele Norge. Hele nattskiftet på 21 mennesker døde. I de mange ulykkene på 40- og 50-tallet mistet over 40 mennesker livet i gruven. Spørsmålet om ansvar i den statlige gruvedriften førte til regjeringskrise i Norge. Det endte med at arbeiderparti-regjeringen måtte gå av. Telegrafist Odd Einar Hammer igjen: Ved slike ulykker, det var forferdelige greier...det å få navna på de som er omkommet og skada. Og så kryssa telegramma hverandre, med spørsmål og svar, om avdøde...., Eg tror eg sto på en 40 timer i ett kjør. For det var utover alle kvelder, men jeg fikk hjelp etter en ukes tid.

Luftskipet Norge

April 1926.

Hver dag kom den norske polfareren Roald Amundsen hit til telegrafstasjonen og stilte sitt ur etter tidssignalet fra Eiffeltårnet i Paris. Han ventet på det rette været.

I Italia hadde elektroingeniør Umberto Nobile konstruert et gigantisk luftskip som fikk navnet ”Norge”.

Mai 1926.

Luftskipet ”Norge” var på vei fra Roma til Ny-Ålesund før ferden gikk videre mot Nordpolen. Nobile var kaptein.

Det norske Telegrafstyret sendte opp telegrafisten Odd Sandvei som forsterkning til Ny-Ålesund. Han forteller i Telegrafverkets internblad, Verk og Virke:

”På (…)telegrafstasjonen hadde vi fullt opp å gjøre. Det var nå samlet en anselig flokk journalister, nær sagt fra hele verden, og de skulle da gjøre rett for seg og bevise sin dyktighet. Ennå var det jo ikke blitt så meget å skrive om angående ferden, så de skrev om midnattssola, om snøen, de store måkeflokkene, selfangst og mye annet, hver dag, lange flak som vi måtte sende avgårde på den lille gnistsenderen. Vi måtte arbeide nesten hele døgnet i tre skift.”

Rett før luftskipet landet hadde Odd direkte kontakt med russeren Gennady Olonkin, som var telegrafist ombord i luftskipet. Olonkin hadde fulgt Amundsen og de andre eventyrerne lenge, til og med vært fastfrosset i skuta Maud flere vintre på en syv år lang tidligere ekspedisjon.

Neste side

Han ble beskrevet som en meget trofast og dyktig mann.

Telegrafisten Odd fortalte videre:

”Mere i verdens sentrum har jeg aldri vært og kommer heller aldrig til å bli det!”

Forrige side

Han satt her på stasjonen, alene i mange timer, og styrte med teletrafikken disse hektiske dager før og etter luftskipets ferd mot Nordpolen.

Eller: ”Helt alene var jeg nå forresten ikke. På en krakk borte i en krok satt en stor kraftig, taus mann. Den russiske telegrafisten Olonkin......nå på det siste hoppet som skulle danne sluttstenen på mange års forberedelser og skaffe mulig ære og berømmelse var han ikke med, men satt fullstendig apatisk, mens hans kamerater seilte avgårde over Polhavet.... Jeg har aldri sett et menneske så fullstendig slått til jorden, og jeg har aldri syntes så synd på en mann som jeg gjorde på Olonkin. Han var blitt sky og helt taus. Han fulgte med samme båt som jeg ned til Tromsø på hjemturen fra Svalbard, men jeg kan ikke huske han vekslet et ord med noen menneske på turen.”

I siste stund hadde han fått beskjed at han ikke skulle være med lenger...
”Et midlertidig øreonde” var begrunnelsen.

Hva?

Selv sa han ikke noe.

Han hadde feil nasjonalitet. Ved å bytte ut den norsktalende russeren med en nordmann som midlertidig tjenestegjorde her ved Telegrafen, ble ikke nordmennene i mindretall ombord. En av italienerne så en tåre på Olonkins kinn.

Norske kapitalinteresser ville ha en Nordmann til på ferden. Olonkin fikk bli igjen. Amundsen aksepterte. Nobile protesterte, men det hjalp ikke.

Det første telegrammet fra telegrafstasjonen på Ny-Ålesund til luftskipet på ferden mot Nord var en værmelding fra Point Barrow i Alaska: ”Weather foggy, barometer rising, light wind from east”

Reisen gikk bra.

Neste side

Forrige side

Det ironiske i ettertid er at også redningsaksjonene rundt Arktis ble store, også de som nasjonale kappløp. Og med stor aktivitet på telegrafstasjonene. Ofte under stor forvirring.

Hvem lette etter hvem til slutt? 1400 mennesker fra seks nasjoner deltok i leteaksjonen etter Nobile noen årsenere i 1928, blant dem Roald Amundsen som forsvant i et fly og aldri kom tilbake . Det siste livstegnet fra Roald Amundsen kom som telegrafsignaler til stasjonen på Ny-Ålesund.

Gennady Olonkin begynte å arbeide for Norsk Meteorologisk institutt i Nord-Norge. Han døde i 1960. Til hans ære finnes Olonkinbyen på Jan Mayen.

Telekommunikasjon på Svalbard

Bokstaven s ble sendt trådløst over Atlanterhavet som menneskets første vellykkede prøve i 1901. Oppfinneren var italieneren Guglielmo Marconi.

Bare 10 år etter bygde Norges Telegrafvæsen den første radiotelegrafstasjonen på Svalbard. Deretter kom flere stasjoner. I 1918 ble denne på Ny-Ålesund bygget for gruven og Kings Bay Kull Compani. ”Vort traadløse herredøme over ishavet” skrev den norske avisen Verdens gang.

En trådløs infrastruktur på Svalbard ga ikke bare muligheter for å kommunisere. Det var også et strategisk valg for at Norge skulle få suverenitet på Svalbard.

”Telegrafen” ble stasjonen kalt, en liten bygning, men en åpning mot verden.

Herfra gikk bestillinger og beskjeder, meldinger om vindens hastighet, ønsker om penger til familien, kanskje mottak av et nødanrop fra et eller annet fartøy, ord fra et sjeldent luftskip: Alt vel...

...eller meldingen som fikk hele Norges regjering til å falle.

Alt via telegrafisten.

Den første trådløse telegrafstasjon i arktis

Et samfunn som Svalbard, der mennesker store deler av året var isolert fra resten av verdenssamfunnet, hadde et særlig behov for å komme i forbindelse med omverdenen.

Det amerikanske selskapet Arctic Coal Company(ACC) drev en kullgruve i Advent Bay (i dag Longyearbyen). Med en trådløs telegrafforbindelse via Norge til Europa og Amerika ville driften bli mer effektiv og sikkerheten større.

I 1911 søkte ACC Norges Telegrafvæsen om konsesjon for å opprette en trådløs telegrafstasjon på fastlandet som en link mellom anlegget sitt på Svalbard og resten av verden. ACC hadde kontorer i Trondheim, Norge og USA.

Svalbards beliggenhet, langt fra sivilisasjonen, betinget at en trådløs telegrafstasjon her også måtte ha en stasjon på fastlandet å kommunisere med.

Høsten 1910 sendte ACC en forespørsel til direktør Thomas Thommassen Heftye i Norges Telegrafvæsen (i dag Telenor), om tillatelse til å opprette en telegrafforbindelse mellom Svalbard og det norske fastlandet. Fordi Svalbard fortsatt var «ingenmannsland», dreide forespørselen seg i realiteten om å få tillatelse til å bygge en stasjon i Norge.

Telegrafdirektøren ga ingen tillatelser for private aktører i Norge, men han visste også at den norske stat ønsket aktivitet på Svalbard, for å styrke norsk grunnlag i kampen for suverenitet over øygruppen. Det ble besluttet at Norges Telegrafvæsen skulle sette opp en trådløs telegrafstasjon på Finneset som ligger i Grønfjorden på Spitsbergen.

Neste side

Forrige side

Dette ble en hastesak vedtatt av Stortinget 3. mai 1911. For at byggingen av husene på stasjonen skulle gå raskt ble disse bestilt fra Strømmen ferdighusfabrikk i Norge.  

Arbeidet på Finneset gikk svært fort. De 60 meter høye antennemastene var ferdige 23. juli 1911, og det norske splittflagget ble festet i toppen. Den norske stat var nå etablert med høyteknologisk kommunikasjonsutstyr på Spitsbergen. Da stasjonen var driftsklar 23. september samme år var det tilsammen utført 26.953 arbeidstimer. Etablering av Spitsbergen-sambandet kostet 390.000 i 1911-kroner. Dette var mye penger for fattige Norge, og tilsvarer 21.870.500  i 2013-kroner.

Fastlandsstasjonen ble bygget på Ingøy, nær byen Hammerfest i Norge. Den fikk navnet Ingøy radioog skulle bygges samtidig med stasjonen på Svalbard. Stasjonen på Svalbard fikk navnet: Spitsbergen radio. Den første kontakten mellom stasjonene fant sted 24. november 1911.

ACC opprettet så en trådløs telegrafstasjon i Advent Bay (Longyearbyen) i 1912 for kommunikasjon med Spitsbergen radio.

Spitsbergen radio (som fikk navnet Svalbard radio etter 1925) var den aller første trådløse telegrafstasjonen i arktiske områder. 1. Med telegrafforbindelsen vokste et norsk samfunn opp på Finneset og her etablerte Sysselmannen seg da Norge overtok suvereniteten over øygruppen 14. august 1925. Spitsbergen radio (som fikk navnet Svalbard radio etter 1925) dekket hele Ishavet, og dannet knutepunktet for all kommunikasjon mellom Arktis og resten av verden. Mange mener etableringen var en viktig forutsetning for at Norge ble tilkjent suverenitet over Svalbard.

Les mer om Spitsbergen radio.

Telegrafen på Ny-Ålesund

Ny-Ålesund fikk trådløs telegrafstasjon i 1918. Gruveselskapet Kings Bay var avhengig av kommunikasjon med verden utenfor og med en trådløs telegrafforbindelse ble forretningene langt mer effektive enn med post. Sikkerheten ble også bedre, for arbeidet i gruvene var risikofylt. Det var ofte ulykker, og da var telegrafen god å ha.

Telegrafstasjonen var eid av Kings Bay, men var underlagt en del retningslinjer fra Norges Telegrafvæsen for priser, utstyr, opplæring og tilgjengelighet.

Telegrafstasjonen var sentral under Amundsens ekspedisjoner i 1925 og 1926. Da Nobile og luftskipet «Italia» forsvant på veg mot Nordpolen i 1928, dro blant andre Amundsen ut med flyet «Latham 47» for å lete etter luftskipet. Flyet med Amundsen forsvant og er aldri blitt funnet. Telegrafen i Ny-Ålesund var det siste stedet som hørte livstegn fra «Latham 47» og Roald Amundsen. 

Gruvedrift og ulykker

Høsten 1929 var det foreløpig slutt på gruvedriften i Ny-Ålesund, men turisttrafikken økte om sommeren, da var det også bruk for telegraftjenesten. Om vinteren var det stille og telegrafisten dro hjem til fastlandet.

I 1941 startet Kings Bay opp gruvedriften igjen, men det varte ikke lenge, evakueringen av Svalbards befolkning til Storbritannia samme år satte en stopper for all virksomhet i Ny-Ålesund, også telegrafen.

I 1945 ble gruvedriften og post- og telegraftjenesten gjenopptatt nok en gang.
Telegrafstasjonen ble flyttet fra «Flaggstanghaugen»  nær sjøen til et ombygd- og utvidet hus nærmere bebyggelsen (der den står i dag) året etter.

Den store gruveulykken i 1962 førte til en endelig avslutning for gruvedrift i Ny-Ålesund. Hele nattskiftet på 21 mennesker døde. I de mange ulykkene på 40- og 50-tallet mistet over 40 mennesker livet i gruven. Spørsmålet om ansvar i den statlige gruvedriften førte til regjeringskrise i Norge. Det endte med at arbeiderparti-regjeringen måtte gå av. Telegrafist Jo Hammer sendte denne meldingen:

”Isfjord radio. Isfjord Radio. Ny Ålesund Radio kaller. Jeg har en ilmelding til Norge.

Gruveeksplosjon den 5/11 kl 22.45 i beltesjakt vest krevde 18 muligens 20 menneskeliv.

STOP årsaken til eksplosjonen ukjent STOP”.2.

 

Etter gruvenedleggelsen var det ikke lenger behov for egen telegrafstasjon. Telegrafistjobben ble utført av Telegrafverkets ansatte som holdt til i administrasjonsbygget til Kings Bay. I 1980 ble telegrafstasjonen erstattet av en moderne radiolinje til Longyearbyen.

Frekvensfritt område

Det er fordi Statens kartverk har en forskningsstasjon i Ny-Ålesund. De måler blant annet støy fra sorte hull i det ytre verdensrommet, opp til 13 milliarder lysår unna. Målingen er svært sårbar for annen støy i frekvensområdet.  Teletilsynet har derfor godkjent Ny-Ålesund som frekvensfritt område. Vanlige trådløse nett fra mobiltelefoner, bærbare datamaskiner og lignende må være avslått. Alle som kommer hit får informasjon om å slå av trådløse nettverk. Kommunikasjon med omverden skjer i dag via fiberkabel til Longyearbyen og fastlandet.

 

 

 

Telenors mange navn
  • Telegrafvæsenet 1855
  • Den norske Statstelegraf 1857 – 1895
  • Den Norske Rikstelegraf 1896
  • Det Norske Telegrafvæsen 1900
  • Norges Telegrafvæsen 1905
  • Norges Telegrafvesen 1920
  • Telegrafverket 1932
  • Televerket 1969
  • Telenor 1995

Fredning og restaurering

Historien om Svalbard kan enkelt deles i separate epoker, det er ingen uavbrutt utvikling av menneskelig påvirkning på øyene. Folk har reist til øygruppen for å utnytte naturressurser, til forskning og oppdagelser, eller av ren nysgjerrighet. Hvalfangsten begynte og tok slutt. Det samme gjorde pomor (russisk) og norsk overvintringsfangst. «Klondiketiden» i mineralleting satte sine spor. Også den andre verdenskrig påvirket Svalbard. I erkjennelse av disse avsluttede historiske epokene på Svalbard, som alle har etterlatt sine unike kulturminner, ble grensen for automatisk fredning av kulturminner satt til 1.1.1946. Alle rester av menneskers kulturer fra før den datoen er nå fredet, inkludert 30 bygninger i Ny-Ålesund som stammer fra den tidligere gruvetiden. Blant disse finner vi Telegrafen.


I et lykkelig samarbeid mellom eier Kings Bay AS, Telenor ASA og kulturminnemyndighet Riksantikvaren ble det bestemt at Telegrafen skulle restaureres. Den representerer gruvesamfunnets skjøre kontakt med utenverdenen i en tid før våre moderne kommunikasjonsmuligheter, helt fra gruveanlegget ble etablert og frem til det historiske bygget ble avløst av en ny ordning på 1960-tallet. Faglige undersøkelser viste at bygget hadde gjennomgått en del endringer i løpet av sin virksomhetstid. Den var både blitt flyttet og ombygd for å tilpasse seg samfunnets utvikling. Den faglige referansegruppen bestemte at restaureringen skulle ta utgangspunkt i den siste tiden - slutten av 1950-årene og starten på 1960-tallet - for å kunne bevare så mye som mulig av den historiske utviklingen og fordi visse spor fra tidligere utviklingsstadier i bygget allikevel kunne bevares. Arbeidet er basert på en rekke kilder som inkluderer fargeundersøkelser, arkiv og fotografier.


Restaureringsarbeidet er blitt ledet og hovedsakelig gjennomført av restaureringssnekker Finn Løken, som har holdt kontakt med referansegruppen hele veien gjennom Kings Bays representanter. Generøse bidrag fra Telenor og Svalbards miljøvernfond har gjort det mulig for Kings Bay å få fullfinansiert prosjektet.

Susan Barr, Riksantikvaren


Referansegruppen for restaureringen har bestått av:

  • Susan Barr, Riksantikvaren.

  • Egil Murud, fylkeskonservator i Nordland og medlem av Kings Bay-styre. 

  • Dag Blakkisrud, Telenor Kulturarv.

  • Siri Hoem, antikvar.

Kilder

Teknisk utstyr

Telemuseet har tilbakeført det tekniske utstyret som ble brukt på telegrafstasjonen.

1. Linjeforsterker antas produsert av Telegrafverkets Hovedverksted Den forsterket signalet (tale) fra linja til forvrenger og sender og omvendt; det vil si signalet fra mottaker og forvrenger til linja.

2. Lorentz langbølgemottaker – 72 – 1525 kHz – fra 2. verdenskrig, som antagelig ble brukt til morsekommunikasjon på mellombølge – lyttevakt 500 kHz og trafikk på frekvens mellom 410 og 516 kHz.

3. Wheatstone perforator fra Great Nordic Telegraphcompany, København for hullbånd med morsetegn. Telegrammene ble «punchet» på hullbånd og sendt med Wheatstone maskinsender for morse(4).

4. Wheatstone maskinsender for morse. Maskinsenderen leste hullbåndet fra perforatoren og nøklet senderen med morsetegnene med hastighet opp til 300 tegn i minuttet. Fra Great Nordic Telegraphcompany, København.

5. Skrivemaskin Triumph for avskrift av telegrammer fra morsetegn på papirstrimmel (slangeskrift) fra 9. Mangler et ledespor for papirstrimmelen på kanten over tastaturet.

6. Siemens kommunikasjonsmottaker fra midten av 1950-årene. Dekker alle aktuelle frekvenser fra ekstrem langbølge til kortbølge – 14 kHz til 30,3 MHz – og kunne brukes både for morsetelegrafi og telefoni.
Antas hovedsakelig brukt som telefoni-mottaker i Ny Ålesund, men kunne også brukes som kringkastingsmottaker.

Neste side

Forrige side

7. Telefunken høyttaler. Antas brukt for lyttevakt og eventuelt mottak av morse. I et radiorom hvor telegrafisten normalt var alene og i hvert fall alene om å kunne lese morsesignaler på øret, ble det ikke brukt øretelefoner uten at signalene var svake. Gjenstanden er en replika.

8. Lorentz kortbølgemottaker – 980 kHz – 10,2 MHz – fra 2. verdenskrig. Antas brukt som lyttevaktmottaker på mellombølgetelefoni – 2182 kHz.
Lorentz-mottakerne var veldig gode mottakere for sin tid og ble brukt på alle kystradio- og flysikringsstasjoner etter krigen. Telegrafister som kom hjem fra krigen på alliert side har sagt at de var helt overlegne engelske og amerikanske kommunikasjonsmottakere fra samme tid.

9. Morseskriver – slangeskrift fra US Army Signal Corps, dvs fra 2. verdenskrig. Lignende ble i 1950-årene produsert av Telegrafverkets Hovedverksted, hovedsakelig for bruk av Radiosentralen i Oslo.
Skriveren kunne motta morse med opptil 300 tegn pr minutt som ble skrevet ut som en sammenhengende strek, med korte og lange utslag for hhv prikker og streker. Derav uttrykket slangeskrift.
Det var telegramtrafikken til og fra Svalbard radio som ble avviklet på denne måten. Bruk av slik morseskriver og maskinsender (4) økte effektiviteten på sambandet, da direkte øremottaking og manuell sending av morse sjelden ville være mer enn 100 til 125 tegn pr minutt. Med morseskriveren kunne også telegram mottas uten at telegrafisten var fysisk til stede hele tiden.

Neste side

Forrige side

10. EB radiosender type 13-SS-300. Sender var en standard skipsradiosender som kom på markedet ca 1955, men som også ble brukt på kystradiostasjonene. Den kunne brukes både for mellombølge telegrafi (MF) – 410 – 516 kHz, mellombølge telefoni (MF) 1,6 til 3,2 MHz og kortbølge telegrafi og telefoni (HF) 4 til 22 MHz.
Ny Ålesund fikk den i 1957 og det antas at den i hovedsak ble brukt for telefoni med Svalbard radio.
Det er grunn til å tro at Ny Ålesund fram til 1963-64 i tillegg hadde de 2 Lorentz-senderne som er vist på Olav Eggens foto fra stasjonen i 1953 som telegrafisendere på 500 kHz og 454 kHz. Det var nok en av disse doktoren fikk liv i da telegrafisten omkom ved vådeskudd. (454 kHz er arbeidsfrekvensen, dvs den frekvensen telegrammene ble sendt på.)

11. Linjevender fra Elektrisk Bureau som var vanlig i skipsradiostasjoner. Radiotelefonsamtale kunne ved hjelp av denne settes til Abonnent - internt (telefon i skrankerom (publikumsrom)), Abonnent – ut (antagelig Kings Bays gruvesjef) eller Radio (telefon i radiorommet). Med trykknappen Abonnent ringte en på den valgte telefonen.

12. Standard telefon – modifisert EB 1953 modell – for bruk i radiorommet (radiostasjonen) som en da kunne ha 2 alternative mottakere tilkoplet. I en skipsradiostasjon hadde en alltid minst 2 mottakere for å ha alternativer om den ene ble ubrukelig/var under reparasjon. Det samme gjaldt vel i Ny Ålesund.

13. Taleforvrenger som særlig ble brukt på radiotelefonsamtaler på mellombølge også kalt fiskeribølgen, slik at samtalene ikke kunne lyttes til på vanlig kringkastingsmottaker.

14. Lyttevakt - Alle kystradiostasjoner hadde lyttevakt i sin åpningstid. De fleste hadde døgnkontinuerlig vakt, men ikke alle. På Svalbard var det bare Isfjord radio som hadde døgnkontinuerlig vakt. Det betyr at de hadde en mottaker innstilt på 500 kHz og en på 2182 kHz som var nød- og kallefrekvensene for hhv mellombølge telegrafi og mellombølgetelefoni (i 1960-årene kom også VHF kanal 16). Gjenstanden er en replika.

15. Morsenøkkel

Historiske bilder

Luftskipet "Norge"
(11 bilder)

Før og etter restaurering
(18 bilder)

Ny-Ålesund
(25 bilder)

Gammelt fotohefte fra Kings Bay
(18 bilder)

Spitsbergen- og Ingøy Radio
(9 bilder)